Dette innlegget, som du er i ferd med å lese nå, skrev jeg i februar før koronaviruset tok oss. Jeg har hatt det liggende som en kladd uten å publisere det. Jeg velger å gjøre det i dag når verden plutselig er snudd på hodet.
Noen ganger ser jeg meg rundt på alt jeg har av klær, ting og tang og lurer på, hvor mye trenger jeg egentlig? Og jeg er ikke alene om å ha mye, altfor mye og mange har mer enn meg. Jeg har tross alt svart belte i å kvitte meg med ting jeg ikke trenger, men har likevel for mye.
Ta en titt i lintøyskapet. Hvor mye sengetøy ligger der som ikke brukes. Man trenger bare to skift. Ett på sengen og ett til å bytte med, og håndklær. Man trenger ikke så mange skift der heller.
Hvor mange vaser, telysholdere, blomsterpotter, duker, serviser og glass er stablet inn i skap og skuffer for sjelden å se dagens lys? Og så er det ting vi har arvet som har affeksjonsverdi, men som står stablet bort. Er det ikke da bedre å selge unna eller å gi bort slik at andre kan bli glade for tingene og ta dem i bruk?
Ofte tenker jeg på at vi i dag har et forbruk som mangler sidestykke og at det er forskjell på hva vi trenger og hva vi har lyst på. Containerskip etter containerskip drar ut på havet fra Kina og andre steder med ting vi skal kjøpe. Butikkene bugner i hele den vestlige verden og afrikanske land drukner i vårt søppel som fraktes dit. Ting vi ikke vil ha lenger fordi noe nytt er in og fancy nå.
Om vi tenker oss tilbake til 1970 og 1980-tallet så hadde vi det ganske godt den gangen også. Vi hadde ingen nød, klær på kroppen og mat på bordet, men et mye mindre forbruk og vi satte mer pris på det vi hadde anledning til å kjøpe.
Reising er en annen ting. Det er sydenturer, weekendturer, storbyturer, cruise, gutteturer, jenteturer, skireiser, yogareiser og hvem vet hva og jo lenger bort, jo bedre og flere ganger i året. Suksess i livet måles i hvor mye og hvor langt man har reist og hvor neste reise skal gå og er det store samtaletema i sosiale sammenkomster.
Jeg tenker at det er på tide å stoppe nå. Ikke stoppe helt opp, men redusere kraftig og sette mer pris på de nære verdiene. Samvær med hverandre, og det er stor forskjell på det vi trenger og det vi ønsker oss.
Jeg er klar over at det er økonomien og pengene som rår og at vi er avhengig av forbruk for å få det hele til å gå rundt, opprettholde arbeidsplasser osv., men var det ikke pengene som rådde da på 70- og 80-tallet også? Hva er det jeg ikke har forstått?
