Fem ting jeg ser frem til

Akkurat nå er det fem ting jeg virkelig ser frem til, og jeg lar meg lett glede når jeg er ute, himmelen er blå og solen skinner. Når temperaturen i tillegg er som en middels sommerdag, ja da har vi det fint.

– Jeg gleder meg til Malin skal flytte til Wien. Det blir så spennende, både med at hun skal bo der og den nye jobben. I tillegg må jo jeg reise dit for å besøke henne når hun er kommet på plass. Wien er en uendelig vakker by. I alle fall sentrum av byen, for der jeg har vært et par ganger tidligere.

– Jeg gleder meg til snøen forsvinner på Sørlandet slik at vi kan klargjøre utestuen og åpne hytta for sesongen. Sette på plass utemøblene igjen, fyre i utepeisen og bare være der litt.

– Jeg gleder meg til å plante ut georginene og se dem vokse og blomstre. De spirer og vokser så fint i pottene nå.

– Jeg gleder meg til å gå på jobb i kjole/skjørt og pumps igjen. Så mye enklere alt er når støvletter, skoletter, ull og yttertøy kan legges bort.

– Jeg gleder meg til 17.mai av alle ting, og håper den dagen blir en fin en i år med solskinn og god temperatur. Vi skal feire dagen her hjemme og jeg skal ha på meg bunaden. Det er flere år siden sist jeg brukte den og jeg tror den passer fortsatt.

Har du noe du ser frem til fremover?

Jeg, en pårørende

Det er en skikkelig vanskelig oppgave å være pårørende. Det er ikke ofte jeg deler så mye helt privat her på bloggen, ja, personlig, men ikke privat. Det skal jeg gjøre i dette innlegget.

Min mann fikk en veldig alvorlig kreftdiagnose for 12-13 år siden og fikk estimert 2-5 år igjen å leve, men etter en eksperimentell behandling lever han fortsatt og er kreftfri.

Ja, han er kreftfri og det er en stor seier i seg selv, men. Ja, her kommer et stort MEN. Så kom alle senskadene etter cellegiften, som ikke bare tok livet av kreftcellene, men også ødela mange andre ting.

Han har nesten ikke en eneste dag hvor han ikke har vondt et sted og det varierer fra dag til dag. Det hjelper heller ikke akkurat at alderen stiger og våre særegenheter vokser i takt med dem. Både hans og mine. Skikkelig hodepine, verk i kjeve og tenner, sviende øyne, problem med mage og tarm, plutselige smerter i ledd og muskulatur, ødelagte nervebaner, ja, alle mulige varianter. Og smertene er helt uforutsigbare. De dukker bare plutselig opp uten varsel.

Jeg kan stå i dusjen og min mann kommer fornøyd inn og sier, “vi drar etter frokost“. Når jeg en halvtime etterpå kommer inn på kjøkkenet sitter han med kaffen og er plutselig helt slått ut og orker ikke og vi må avlyse, eller jeg dra alene. Å planlegge noe som helst er nesten umulig.

Jeg synes det er skikkelig vanskelig å være pårørende. Det er vanskelig for venner å invitere oss, for plutselig kommer vi ikke, eller jeg kommer alene. Vi kan heller ikke bestille konsertbilletter, reiser ol, eller avtale aktiviteter med venner og familie. Jeg har ikke tall på hvor mange flyturer, hotellrom, selskaper, middager og billetter vi har kansellert. Nå har vi sluttet å kjøpe billetter på forhånd.

Det er vanskelig å forstå, også for meg av og til, at det er mulig for ham å klippe plenen, vaske bilen og gjøre andre ting i hjemmet. Han ser jo frisk og fin ut for omgivelsene, men saken er at han må gjøre tingene i eget tempo og når kroppen tillater det.

Det er vanskelig og utfordrende for meg, for dette påvirker meg og min hverdag i så til de grader. Det er ikke slik jeg ønsker å leve livet mitt. Jeg gjør så godt jeg kan og prøver å fokusere på de små og enkle gledene og å være takknemlig. Det meste av tiden går det fint, men noen ganger blir jeg bare så lei og må virkelig grave dypt. Etter alle disse årene har jeg jo fått en del erfaring og vet at stien går videre, men troen på, og håpet om, at livet før kreften skal komme tilbake er der ikke lenger. Dette er nå mitt liv.

Tusen, tusen takk

Håper dere alle har en super påske. Det ser ut som solen skinner og varmer de fleste steder disse fine og velfortjente fridagene. På sosiale medier er det ene smilet større enn det andre både til fjells, ved sjøen og i byen.

Min arbeidsperiode går mot slutten og i morgen har jeg også fri, og det i ganske mange dager og jeg er glad. Ikke bare fordi jeg skal ha mange fridager, men også på grunn av deg.

Tusen, tusen takk for at du besøker meg her på bloggen. Uten deg hadde ikke dette vært noe gøy. Du er min inspirasjon og min glede. Og du, ikke la deg lure i dag da.😉

Fortsatt god påske!

På jakt

Det er påske og det er deilige, etterlengtede og vel fortjente fridager for mange. Ikke for meg. Jeg er på jakt. På jakt etter motivasjon til å dra på jobb i morgen og bli borte i fire dager.Sosiale medier florerer av fine og glade mennesker som nyter dagene sammen med dem de er glad i. På fjellet, i byen, ute i naturen, i varmere strøk ved bassenget eller på stranda. Andre nyter stillheten og roen hjemme.Jeg finner den nok, motivasjonen og arbeidslysten, men akkurat nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal lete.

Uansett så ønsker jeg deg en fin og lang påskehelg fylt med kjekke opplevelser.

Stor påskeklem til deg fra meg 🐣

Hvor gammel er du?

Jeg er hjemme igjen etter fire dager borte på jobb og jeg har hatt en natt i Bergen, en i Tromsø og en i Oslo. Jeg har jobbet sammen med Tobias på 25 og Hilde på 44 og vi har hatt det så hyggelig disse dagene.

Noen ganger har vi god tid, andre ganger ikke. Disse dagene har vi hatt god tid og vi har blant annet diskutert alderen vår. Da mener jeg den alderen vi føler vi har. Har evolusjonen spilt oss et puss og latt kroppen bli eldre, men ikke latt hjernen følge med i like stor grad? For 250 år siden var gjennomsnittlig levealder for kvinner 35-40 år. Det kjennes nemlig slik ut for mange at alderen stopper opp ved sånn ca 40, altså den alderen du føler du har. At vi føler oss mye yngre enn vi egentlig er, har det med livsstil og kultur å gjøre, eller var det aldri meningen fra starten av at vi skulle bli så gamle som vi blir nå? Hva tror du, og føler du deg yngre enn du egentlig er?